Min far er en meget pussig mann. Ikke bare synes han friluftsliv er gøy, og mener at en fin familieferie bør tilbringes på vidda, men han har nå begynt å grave hull som han fyller igjen. Det har seg nemlig sånn at vi skal bygge veranda, fem meter ut av veggen cirka fire meter over bakken. Jeg stuset dermed litt når han plutselig begynte å grave ned i bakken. Jeg mener, verandaen skal da gå ut fra veggen. Men grave det gjorde han, helt ned til fjellet. Da jeg i går kom syklende hjem fra skolen ble jeg ikke klokere av dette prosjektet da pappa fyllte igjen hullet han hadde gravet ut med stein. Noe så ufattelig dumt! Hver poenget med å grave et hull, for å så fylle det igjen? Lettere forvirret stilte jeg pappa dette spørsmålet i dag, og for et svar jeg fikk. Han begynte å prate om sement som skulle fylles over steinen igjen. Hvorfor ta bort stein, for å så fylle på med ny stein igjen? Har pappa blitt dement?
Sett bort i fra å vurdere sannsynligheten for at min far har mistet all fornuft, har jeg også tilbrakt noen timer på skolen, og litt kvalitetstid på Mega hvor jeg olgte kylling og fisk på særs godt vis. Etter endt arbeidsdag skulle jeg sykle hjem. Det i seg selv er nokså enkelt, problemet er at jeg er livredd. Jeg bor på landet, og her er det mye faenskap, eller dyr om du vil. Mine sykkelturer hjem fra jobb er dermed fylt med en slags panikkangst, hvor jeg i hodet mitt ser for meg hvordan elgen, gaupen og ikke minst grevlingen bare sitter og venter på å spise meg levende. Hvordan overlever min sarte sjel dette undrer du sikkert nå? Jo, det skal jeg si deg. Det er ved god hjelp av mine fire svenske venner og deres Fernando. Han Fernando hjelper meg faktisk gjennom det meste. En riktig kjernekar er han faktisk. I dag syklet jeg hjem på tre og en halv Fernando. Jeg var utslitt, svett og nedbrutt, men i live.
Det er bare en ting å si:
If I had to do the same again
I would my friend, Fernando
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar