I was so afraid Fernando

Min far er en meget pussig mann. Ikke bare synes han friluftsliv er gøy, og mener at en fin familieferie bør tilbringes på vidda, men han har nå begynt å grave hull som han fyller igjen. Det har seg nemlig sånn at vi skal bygge veranda, fem meter ut av veggen cirka fire meter over bakken. Jeg stuset dermed litt når han plutselig begynte å grave ned i bakken. Jeg mener, verandaen skal da gå ut fra veggen. Men grave det gjorde han, helt ned til fjellet. Da jeg i går kom syklende hjem fra skolen ble jeg ikke klokere av dette prosjektet da pappa fyllte igjen hullet han hadde gravet ut med stein. Noe så ufattelig dumt! Hver poenget med å grave et hull, for å så fylle det igjen? Lettere forvirret stilte jeg pappa dette spørsmålet i dag, og for et svar jeg fikk. Han begynte å prate om sement som skulle fylles over steinen igjen. Hvorfor ta bort stein, for å så fylle på med ny stein igjen? Har pappa blitt dement?

Sett bort i fra å vurdere sannsynligheten for at min far har mistet all fornuft, har jeg også tilbrakt noen timer på skolen, og litt kvalitetstid på Mega hvor jeg olgte kylling og fisk på særs godt vis. Etter endt arbeidsdag skulle jeg sykle hjem. Det i seg selv er nokså enkelt, problemet er at jeg er livredd. Jeg bor på landet, og her er det mye faenskap, eller dyr om du vil. Mine sykkelturer hjem fra jobb er dermed fylt med en slags panikkangst, hvor jeg i hodet mitt ser for meg hvordan elgen, gaupen og ikke minst grevlingen bare sitter og venter på å spise meg levende. Hvordan overlever min sarte sjel dette undrer du sikkert nå? Jo, det skal jeg si deg. Det er ved god hjelp av mine fire svenske venner og deres Fernando. Han Fernando hjelper meg faktisk gjennom det meste. En riktig kjernekar er han faktisk. I dag syklet jeg hjem på tre og en halv Fernando. Jeg var utslitt, svett og nedbrutt, men i live.

Det er bare en ting å si:
If I had to do the same again
I would my friend, Fernando

Buss

Jeg sitter nå på en buss på vei hjem til Indre Østfold. Jeg er nokså irritert etter å ha sett på de fire til seks bussene som farer i skytteltrafikk mellom Sarpsborg og Fredrikstad, mens jeg selv satt og ventet på siste buss hjem. Kollektivtrafikken mellom Indre og resten av fylket er mildt sagt elendig. Det går tre busser mellom Askim og Sarpsborg fra klokken fire til kvart over åtte (det var en liten løgn, eg kan jo ta en senere buss, jeg må bare ta meg en svipptur innom Oslo), mens det altså går to til tre busser hver vei mellom Sarpsborg og Fredrikstad hver jævla halvtime.

Vel, irritert som jeg er har jeg nokså kort lunte. Denne ble testet til det ytterste da folk begynte å skrike på bussterminalen, sånn fjortis OMG-give-me-attention-skriking. Jeg hadde mest lyst til å kaste harde objekter på de, men ble raskt distrahert. Jeg oppdaget at de helt nye støvlettene mine var ødelagt, og når foten min sovnet og begynte å prikke noe enormt trodde jeg at jeg ikke kunne på lykkeligere, men jo da.

Tilbake på bussen igjen. Jeg er bilsyk, irritert og sulten siden jeg glemte middagen min (boller) på kontoret, og inn kommer tre barn fra Rakkestad. Det var hvert fall det de sa da de bestilte billett. To av disse barna fra Rakkestad er av den kvinnelige sorten og elsker tydeligvis parfyme, og satte seg heldigvis rett foran meg. Jeg mener den kvelende føløelsen av søt, kvalmende parfyme er vikrelig herlig når du er sliten og kvalm. Det siste medlemmet av trioen bestemte seg for å dele syretrancen sin med oss andre passasjerer. Å, jeg var så lykkelig. Bare synd den skitne alkisen som stinker svette, alkohol og spy ikke tok bussen i dag. Da hadde dagen min værtfullkommen.

Sky dette stedet så sant du har mulighet.

Jeg har vært emo!

Dette var tider det! Se på camo conversene!

Hus til salgs

Overraskende nok har jeg hittil overlevd denne dagen. Min vidunderlige dag startet med at jeg var kvalm. Skikkelig kvalm. Da jeg så skulle spise frokost fant jeg hverken lokalavisen eller Aftenposten, og ikke hadde jeg honning til å ha i teen min heller. Videre da måltidet var fortært gikk jeg ned i kjelleren for å sette meg på min vidunderlige sykkel, som på en eller annen måte hadde låst pedalen fast til sykkelstøtten. Dette løste jeg på mitt særs praktiske vis, jeg sparket til sykkelen. Sykkelen svarte med å kjøre over støvletten min, for så å velte overende. Great.

Da jeg kom på skolen ble faktisk alt bedre. Fysikkprøven var ikke så ille som forventet. Det var bare et dumt spørsmål om en kenegru som hoppet som jeg glatt overså. Å regne ut hvor stor akselerasjon et dyr hopper med føler jeg er litt under min verdighet. Den andre prøven jeg hadde i dag var ren og skjer mesking. Sosiologi og sosialantropologi er et av de beste fagene som finnes. I tillegg til å være simpelt så får jeg i tillegg diskutert og harselert med skolens desidert største viktigper.

Sett bort i fra skole skjer det ikke stort i livet mitt om dagen. Det mest banebrytende er at jeg har begynt å trene igjen også skal jeg på visning. Ikke at jeg har noen reelle planer om å kjøpe meg hus, men jeg tenker som så at huset er søtt og jeg trenger nye fritidsinteresser. Huset er nokså nice da. Jeg ser for meg en hvitt gjerde og hekk rundt hele tomta, male huset hvitt, lage alkove eller karnappvindu over inngangsdøren, litt høyere gress og en hengekøye, så er det faktsik drømmehuset. Alt jeg trenger nå er en Mr. Darcy-ish mann, som kan alle stykkene til Yann Tiersen utenatt på piano, er udødelig kjekk, kul og ikke minst har en jobb som krever mye reise slik at jeg slipper å se det trøtte trynet hans hver dag.

Tell me why I don't like mondays

I dag har jeg planene klare. De er så klare at jeg har satt de inn i et tidsskjema, i hodet mitt selvfølgelig. Hadde jeg begynt å skrive ned planer, ville jeg vært nødt til å ta en runde eller to med meg selv.

Før planene blir satt til liv skal jeg bare høre litt på den fantastiske sangen, Stormfull Vals av Kaizers Orchestra. Jeg har nemlig endelig tatt meg bryet av å legge over alle sangene mine på skoledataen, så nå kan jeg nyte skjønne toner og Sims i historietimene, som allerede har begynt å gå meg på nervene. HVORFOR MÅ JEG LÆRE HVORDAN URGAMLE MENNESKER LEVDE?! Jeg hater historie.

Nå forlater jeg dere til fordel før den skjønne Janove og hans kompani.

Stress

I dag fant jeg ut at jeg har to (2) prøver på mandag! Når og hvor ble det bestemt? Jeg har selvfølgelig valgt å benekte det, og det vil jeg gjøre frem til søndag hvor jeg må nipugge. Hurra til helg!

Helgen byr ikke bare på veiformler og sosiologibegrep, den inneholder også masse EO! Nå tenker du sikkert; Wow, for en nerd! Da tenker jeg: Du aner ikke hva du går glipp av.

Men sånn ellers? Jo, på vei til yoga i dag oppdaget jeg at Hersleth Entrepenør, som byggerut på Glava her i Askim, er veldig oppsatt på å få frem hvor fremkommelige gangveien er selv om de bygger bare se her:



Ikke bare er det mulig for gående og syklister å ferdes her, det er også mulig for all annen trafikk. Er det ikke fantastisk?

Nå må jeg hoppe i dusjen, pakke og helst skulle jeg skrevet en nynorsk også, men you know me, I delay shit!

Fortapt

Dette er altså ikke noe emo-innlegg om hvor grusomt jeg har det og at jeg er ensom, liker blod og kutter meg selv. Jeg hører rett og slett på Fortapt sunget av den vakre stemmen til Geir Zahl, så da ble det tittelen. Jeg er riktignok ensom siden jeg sitter alene på rommet mitt og jeg har kuttet meg, men det var uten vilje og på jobb, men grusomt har jeg det ikke og jeg har egentlig ikke noen personlig oppfatning om blod. Jeg er bare jobb-emo. Random.

Nå sitter jeg sånn her:

Hører på en sang av han her:

Og ler inni meg av Facebook-grupper som det her:

Jeg ler for så vidt også av mennesker som drar på arrangementer hvor det utover kvelden er kos, sosialt og Jesus som gjelder. Det blir bare litt for Knutby for meg.

Men oppsummert jeg sitter altså i sengen min med ansiktsmaske på, mens jeg hører på Geir Zahl (2. gitaristen i Kaizers, vet du) - Fortapt og humrer av rare facebook-grupper. Hvilke idioter er det som sover i telt en uke for å protestere mot FrP i regjering? Man skriver leserinnlegg om det, man sover ikke ute. I listen over idiotiske Facebook-grupper slenger jeg også med grupper som "mista mob trenger nr", "Jeg har mista mobilen i fylla, kan jeg få nummeret ditt?" og sist, men ikke minst "1000000 medlemmer og jeg går naken over Karl Johan". Jeg kan ikke få uttrykt hvor ufattelig provoserende jeg finner det når folk inviterer meg til grupper som de to først nevnte. Om du vil ha nummeret mitt ligger det ute på http://www.1881.no/ og http://www.gulesider.no/. Det er helt fantastisk! Til den siste tenker jeg bare at hvis å lage idiotiske Facebook-grupper er din måte for å oppnå kommunikasjon md andre er du sikkert så stygg at ingen vil se deg naken på Karl Johan, svømmende i Glomma eller uten hår. Så for mitt blodtrykks skyld, slutt å opprett og bli med i slike grupper.

Helt til slutt, selv om Jane har forlatt meg er vi fremdeles fucking fabulous!