Eksil

Aung San Suu Kyi har alltid gjort det, Pia Haraldsen gjorde det, og nå gjør jeg det. Jeg sitter i eksil, på rommet til søsteren min. På en sovesofa, og her må jeg bli i to til tre dager. Grunnen? Mor har endelig startet å male og fikse sminkebordet jeg fikk til julen 2007. Det lukter maling, gjør livet mitt slitsomt, men det er fremgang. Det har seg nemlig slik at jeg fikk et sminkebord til jul i fjor av mine foreldre, med løfte om at det skulle males og settes på speil. Da var det snakk om å få ordnet det i januar, nå er vi i november. Hastverk er tydeligvis lastverk.

Selv har jeg også gjort noen forandringer siden sist. Mitt svette, røde, pesende vesen er igjen å finne på mitt lokale treningsstudio. Operasjon No more feit and jævlig er iverksatt. Nå er det straka vegen til Egypt, bikini, jeg og rike oljesheiker.

Helt til slutt vil jeg bare påpeke en ting. Mine foreldre maser alltid om at jeg ikke er så, ehm vel, strukturert.

Hvem er det som ødelegger fargesystemet i skapene mine da? Hæ? En blå skjorte i det sorte-/hvite/gråskapet? Og hva gjør den hvite skjorten blant alt det sorte? Shame on you mom!